Lengter hjem til Syria

Etter fire år i flyktningleir i Libanon, er skolen lyspunktet i hverdagen for Bara’a (10). Og fargestiftene.

Bara’a rekker hånden høyt opp i været, så høyt hun kan for å få lærerens oppmerksomhet i det trange klasserommet.

- Velg meg, roper hun, men læreren velger en annen denne gangen. 

Bara’a elsker å gå på skolen, og hun elsker å lære nye ting. Selv om hun bare er ti år gammel vet hun akkurat hva hun vil bli når hun blir stor: Hun skal reise tilbake til hjemlandet sitt, Syria, for å bli lærer og lege. Det må bare bli fred der først. 

Flyktet fra bombene

- Barna var redde og gråt hele tiden, sier syvbarnsmoren Chama (35). Etter 16 døgn på flukt i Sør-Sudan, kom familien til flyktningleiren Yusuf Batil.

– Vi flyktet da landsbyen vår ble bombet fra fly. Da samlet vi barna og løp, uten å få med andre ting enn klærne vi hadde på oss, forteller Chama Abdallah.

De siste årene har flere hundre tusen flyktet over grensen fra nabolandet Sudan, men nå er også hundre tusener drevet på flukt på grunn av interne konflikter i Sør-Sudan. Chama og familien hennes er blant dem som har søkt tilflukt i flyktningleiren Yusuf Batil.

Grep sjansen til en ny fremtid

Da Wendy var 12, dopet hun seg daglig og var med i en kriminell gjeng. Med hjelp fra Røde Kors håper hun å kunne gi datteren sin en bedre barndom.

Wendy vokste opp i en stor søskenflokk med en mor som var rusmisbruker. Hun ble ofte overlatt til seg selv og ble raskt medlem av en kriminell gjeng for å skaffe penger til å overleve.  

– Jeg ruset meg hver dag og ble raskt trukket inn i et kriminelt gjengmiljø, forteller hun.

 

Vever for et nytt liv

Etter at konflikten brøt ut i 2011 har rundt 100 000 mennesker blitt drevet fra hjemmene sine i Kachin, den nordligste provinsen i Myanmar. Mange har funnet tilflukt i små leire rundt i provinsen, og har fått livene satt på vent. Noen av dem har fått hjelp av Røde Kors til en ny start.

Bambushyttene ligger tett i tett, blant grønne åkre. Da vi kjører inn i leiren kommer det noen barn forsiktig og nysgjerrige gående, med kvinner i hælene. Noen bærer spebarn på ryggen. De smiler vennlig, de ser det er noen fra Røde Kors, om enn ikke de lokale frivillige som de er vant til å se. Her i denne leiren bor det rundt 26 familier, som alle flyktet på grunn av konflikten.

Veversken 

På forespørsel om å få møte noen som har fått hjelp av Røde Kors her i leiren, blir jeg ført bak noen av bambushyttene til to store vever. Under en stor presenning står vevene som nesten er større enn hyttene. Bak den lengst borte sitter en en vakker ung kvinne og vever. Hun virker så liten at hun nesten forsvinner bak veven. Beina når knapt ned til pedalene. Det største på henne er smilet. Det varme smilet lyser opp hele ansiktet da jeg presenterer meg og sier jeg er fra Røde Kors. Jeg sier ett av de få ordene jeg har lært meg; «Mingalaba», som betyr «hei». Daw Marip Bawk Ra (32) fortsetter å veve mens vi prater sammen, gjennom tolken jeg har med meg. Tolken, som er frivillig i Røde Kors, snakker Kachin, hennes språk.

Bawk Ra forteller at hun vever tradisjonelle lungi, et sarong-lignende klesplagg, som både menn og kvinner har på seg til daglig. For et år siden ble hun trent i veving og fikk støtte til å kjøpe en vev av Røde Kors. Det ble vendepunktet, forteller hun, etter det har familien hatt mer regelmessig inntekt. 

-Jeg er veldig glad for veven, det betyr at jeg kan kjøpe nok mat og skolesaker til barna, forteller hun smilende.

Hovedforsørger

Blant de internt fordrevne er det stor arbeidsløshet. De fleste hadde sin egen gård, med ris og grønnsaksavlinger, husdyr som kyllinger, kuer og griser, og klarte seg selv. Etter at de måtte flykte fra sine hjem har de fleste ingen inntekt. De er avhengig av hjelp fra organisasjoner og kirkesamfunn for å overleve. Mannen hennes, Naw Lawt (35), tar som de fleste internt fordrevne menn i leirene, småjobber der han kan. Det gjør den ene søsteren hans også, mens den andre jobber deltid som lærer. Svigerfar som også bor med dem har ingen jobb. Bawk Ra forteller at de er i trygghet i leiren men det er ikke et lett liv. 

- Det har vært vanskelig å bo her. Vi har ikke hatt noe. Lenge hadde vi ikke noe inntekt heller, forklarer en nå alvorlig Bawk Ra. Nå er hun hovedforsørgeren i familien. Hun bruker i gjennomsnitt 1-3 dager på å veve en lungi, som hun får fra 90-170 kroner for, avhengig av hvor mye mønster hun vever. Hun kan betale skoleuniformer for de tre barna fra 6 – 11 år, bøker og noe av undervisningen, slik at de kommer seg på skole. Skolesystemet skal egentlig skal være gratis, men i praksis er det mange som ikke har råd til å sende barna på skolen.  Familien har bodd her i over fire år, etter deres dramatiske flukt da konflikten kom til landsbyen deres.

Gjemte seg i skogen

Bawk Ra forteller at de hadde hørt om kamper andre steder, men at de håpet i det lengste at de ville få være i fred i sitt området. Men én dag måtte de også rømme i all hast. Mens hun vever med en sikker hånd, forteller hun om et dramatisk år i jungelen 

- Vi måtte gjemme oss. Vi brukte bananblader og grener som dekke, og sov på bakken. Ofte måtte vi flytte på oss da det ikke var trygt å bli på ett sted mer enn et par dager, forteller hun.

Sammen med to andre familier tilbrakte de nesten et år med å holde seg i skjul. Kampene mellom ulike grupper tok ikke slutt og de hadde veldig lite mat. Den største bekymringen for den unge moren var barna.

- På ulike tidspunkt hadde de alle høy feber og det var svært vanskelig. Én av dem besvimte også. Vi hadde jo ikke noe medisiner, og jeg var livredd for at de ikke skulle klare seg, forteller hun med angst i stemmen. Selv om alle overlevde sitter opplevelsen enda i kroppen til den unge moren.

Til slutt klarte de å komme seg fra landsbyen Hka Garan Yang, i det nordlige Kachin, til provinshovedstaden Myitkyina. De var i trygghet, men livet ble svært forandret. Fra å bo på en romslig gård, hvor de levde av ris- og appelsinavlingene, samt holdt griser og kyllinger, måtte de her i leiren klare seg på ett rom. Etter hvert kom det ett barn til, datteren på tre år, Lahpai Sut Doi Pan, som følger nøye med på morens samtale med den fremmede kvinnen. Jeg legger merke til at veversken er gravid, og hun forteller at hun er 9 måneder på vei.
 
Konsekvensene av dette slo meg ikke før hun stille fortalte meg at snart ville hun måtte gi opp vevingen i to måneder for å ta seg av barnet. Da mister familien hennes viktige inntekt. Alvoret synker inn hos meg, før hun forsikrer meg om at hun føler seg i bra form. Egentlig skulle hun ha gitt opp vevingen for flere måneder siden.

Mister inntektene

- Vennene mine har sagt at jeg måtte slutte å veve da jeg ble høygravid, de sluttet selv når de var 6 måneder på vei. Men jeg føler meg i fin form og uansett har jeg ikke kunne stoppe så lenge, forklarer hun med rolig stemme. Slik er det bare. Familien trenger inntekten.

Før jeg drar derfra tar hun datteren, Doi Pan, i hånden og leder oss sakte bort til hytta hvor alle i familien bor på ett rom. Rommet de har er på enden av en lang rekke bambushytter, hvor de andre familiene bor like tett. Her høres lyder til alle døgnets tider, og jeg tenker at det må være utfordrende å ha så mange mennesker tett inn på seg hele tiden. De fleste her kommer jo fra egne gårder og er vant til å være for seg selv.

Vi sees igjen

To uker senere er jeg tilbake, veldig nysgjerrig på hvordan det har gått med fødselen og hvordan den unge fem-barns moren har det. Hun kommer meg i møte med sin nyfødte sønn, Baw Lu Zaw Thway Lar, som kom en uke tidligere. Jeg trår forsiktig inn i bambushytten, hvor gulvet er tynne bambusmatter og bakken kan sees én meter nedenfor. Jeg frykter at jeg vil trå gjennom og ødelegge gulvet, hun smiler av min engstelse. 

- Fødselen gikk greit, her i rommet, sier hun og viser med den ene hånden. Men de måtte i all hast til sykehuset. - Det var tydelig at han ikke var helt frisk, så han fikk behandling i tre dager på sykehuset, forteller hun mens hun tar av han kledet for å sjekke om det er tørt. 

Han var født med Hepatitt, og hun er nå bekymret for hosten han har utviklet.

- Jeg er veldig glad for at fødselen er over og han er her hos meg, forteller hun og smiler ned til han. - Men han hoster mye så jeg er litt bekymret, fortsetter hun. Med kjærlige hender skifter hun på han og holder han frem slik at jeg får se han bedre. Nydelig er han.

Stolt storesøster

Storesøsteren, Ma Narg Htoi, følger med litt på litt avstand, men kommer villig nærmere da jeg vinker på henne. Hun er veldig fornøyd med å ha fått en ny lillebror og hjelper villig til med gjøremålene. Jeg spør om han lager mye bråk om natten.

- Ja han lager en del lyd men det gjør ingenting, sier hun tydelig stolt og glad over sin nye lillebror. Jeg hjelper bestefar med å lage mat og vasker klærne til lillebror, sier hun videre.

Vanligvis er hun på skolen på denne tiden, men i dag er det en religiøs fridag for hele provinsen. Hun sier hun liker skolen veldig godt, særlig engelsk. Da spør jeg henne på engelsk hva hun heter.

- My name is Ma Narg Htoi, sier hun med et blygt smil, og ser ut som hun kunne rødme seg ut av rommet. Hun forteller at hun ikke vil bli veverske som sin mor når hun blir voksen, men at hun vil jobbe hardt og bli rik. Da skal jeg bare ha tre barn slik at jeg har råd til at alle går på skole, sier hun bestemt.

Hun holder stolt lillebror da vi går ut av rommet. Moren hennes følger oss ut, og jeg synes det er vanskelig å ta farvel. Tankene mine svirrer rundt hvordan det skal gå med den nyfødte, søsknene, moren og resten av familien. De kan ikke dra tilbake til gården sin før det blir fred, da det både er fare for nye kamper og miner i området. De vet ikke en gang om gårdshuset fremdeles står, eller om det er blitt ødelagt i kampene, som så mange andre har opplevd. Bawk Ra forteller bestemt hva hun har tenkt å gjøre for familien sin.

Jeg skal begynne å veve igjen om en måned, jeg kan ikke vente lenger. Hun ville ikke en gang vente i to måneder som hun sa før fødselen. Innsatsen og besluttsomheten hennes kan bety alt for at familien klarer seg.

Tekst/Foto: Vivian Paulsen

Midlene som samles inn under TV-Aksjonen i oktober vil kunne hjelpe flere internt fordrevne mennesker som Bawk Ra og hennes familie.

Faktaboks om konflikten:

I 2011 startet konflikten igjen mellom Kachin Independence Army og Myanmars militære styrker, etter at en 17 år lang våpenhvile ble brutt.

  • Rundt 100 000 mennesker ble drevet på flukt og bor nå i leire ulike steder i provinsen Kachin, lengst nord i landet.
  • Fredsforhandlinger pågår, men det er ingen tegn til at det blir snarlig fred.
  • Myanmar ligger som nr. 3 i verden på antall mineofre, etter Afghanistan og Colombia.